Pomeranian

Pomeranian har sin opprinnelse fra den pommerske spisshunden, en variant som kom fra grenseområdene mellom Tyskland og Polen. Den pommerske spetsen hadde en mankehøyde på rundt 50 cm, altså betraktelig høyere enn våre dagers Pomeranian.

Malerier fra 1700-tallet viser at den fantes i alle mulige farger, noe som våre Pomeranians har fått med seg.

Selv om Pomeranian regnes for en tysk rase, var det engelskmennene som renavlet og videreutviklet rasen. Dronning Victoria må få æren av også å ha gjort denne rasen kjent og populær i England. Etter en tur til Firenze i 1888, tok hun med seg hjem en liten spisshund, den veide faktisk ikke mer enn 3 kg.

Samme år ble det den første utstillingen for spisshunder under 5 kilo avholdt.

Dronningen stilte sine hunder, og de vakte enorm interesse. De første eksemplarene som ble stilt ut var hvite, eller små Samojeder. Senere dukket også andre fargevarianter opp.

I 1891 ble den første spesialklubben for rasen dannet, og den første standarden ble utarbeidet. Denne standarden er faktisk ikke helt ulik den som gjelder i dag.

En liten kuriositet som er verdt å nevne i forbindelse med standarden :
Den tyske standarden for Pomeranian er nøyaktig lik standarden for Keeshond, det er kun størrelsen og tillatte farger som er forskjellig. Til opplysning er Keeshonden en nederlandsk spisshund, som i farger og størrelse kan minne litt om vår Norsk grå elghund.

Men tilbake til engelskmennene og deres voksende interesse for Pomeranians. Historien sier at da dronning Victoria døde, hadde hun en liten Pomeranian ved sin side i sengen.

Men rasen forsvant ikke etter hennes død til tross for at den kanskje fremste ambassadøren var dronning Victoria. Snarere økte populariteten. På en utstilling i Manchester i 1907 var over 500 Pomeranians påmeldt. De var delt inn i en rekke klasser, alt etter størrelse, kjønn og farge.

Med årene har størrelsen på rasen gått betraktelig ned. I dag skal en typisk Pomeranian veie rundt 2 - 2,5 kg. Oppdretterne har også fremelsket en kraftigere pels, og selv om standarden tillater de fleste fargevarianter, er det ensfarget orange som er det vanligste. Mankehøyden bør være 18-22 cm.

Til vårt land kom Pomeranian allerede før den andre verdenskrig, og den har faktisk vært her siden. De siste årene har rasen økt i popularitet, men fortsatt er den relativt fåtallig. Kullene er små, en til to valper er normalt.

For øvrig er rasen svært så sunn. En Pomeranian når ofte høy alder, 14-15 år er ikke uvanlig.

En Pomeranian er en utrolig vakker, liten hund. Den er meget hengiven ovenfor sin eier. Den er intelligent og lettlært. Lydighet og agility er aktiviteter som kan passe for Pomeranians, hvis man ønsker å gi den utfordringer.

Rasen er ikke spesielt krevende, den sier seg godt fornøyd med å få sine daglige lufteturer, men blir gjerne med ut i skog og mark, hvis den får tilbud om det.

Spisshunden i den gjør at den kan være noe "løsmunnet", men legger man litt arbeid i å lære den av med å varsle, er den en grei hund å ha i leilighet. Den er svært nysgjerrig, og skal ikke på noen måte være redd eller engstelig.

Pelsen er kraftig og stri, og krever en del stell for å holdes i orden. Den bør børstes skikkelig minst en gang i uken. Begynn ved ørene, og børst mot hårene helt ned til halen. Halen børstes grundig, og eventuelle floker fjernes. Når hunden røyter, kreves det at du er nøye med å fjerne døde hår. Den skal ikke bades for ofte, det kan ødelegge pelskvaliteten. Et bad hver tredje måned, og når hunden røyter, er tilstrekkelig.